Helhetlig helse og folkehelse

Bærekraftige helsetjenester? Det mest bærekraftige er å unngå at folk blir pasienter.

Friske og syke?

Med en endret demografisk utvikling, færre yrkesaktive og høyere forventninger fra befolkningen utfordres helsetjenesten. Spesielt den kommunale helsetjenesten, som følger oss gjennom livet der vi lever og bor. Alle ønsker å leve gode og friske liv, men er det slik at vi enten er friske eller syke? Vi har alle en sammensatt og stadig endrende helsesituasjon. Fremover må hver enkelt av oss ta større ansvar for egen helse og helseutvikling. Forhåpentligvis kan vi leve lenge og godt, med hjelp etter behov. Dette er selvsagt ikke bare en individuell innsats. Det må være innsats på et høyere og mer systematisk nivå – nemlig folkehelse. Folkehelse blir definert som «befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i befolkningen».

Mens helsetjenesten fokuserer på individet og ønsket om å «reparere» diagnosen eller sykdommen, handler folkehelse derimot om helsefremmende tiltak. Kommunene er pålagt å ha oversikt over hvilke faktorer som påvirker helsen, slik at befolkningens helse holder en best mulig utvikling. Blant annet har sosiale helseforskjeller fått stor oppmerksomhet fra helsemyndighetene de siste årene. Ved å sammenlikne grupper i samfunnet, finner man systematiske forskjeller i helse, målt ved levealder og sykdomsforekomst. Vi vet at blant annet utdanning og inntekt påvirker helse. Dette gjelder for nesten alle sykdommer og plager, uavhengig av alder og kjønn. Med andre ord er folkehelse mer enn fysisk aktivitet og fravær av sykdom. Det inkluderer faktisk alle faktorer som direkte og indirekte påvirker helsen. Det kan gjelde alt fra plassering av grønt areal i en by, til rent drikkevann, til mulighet for å gå til skole og jobb, tilgang til fritidsaktiviteter, sosiale møteplasser og nettverk. For det er mer enn individuelle valg som påvirker folkehelsen i et samfunn.  

Det systematiske arbeidet et samfunn gjør for å opprettholde, bedre og utvikle folks helse i god retning kalles folkehelsearbeid. I Folkehelseloven blir dette definert som «samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen». Oversikten kommunen er pålagt til å ha brukes til å iverksette nødvendige tiltak og ligger til grunn for kommunens planstrategi og kommuneplanens samfunnsdel. På den måten blir folkehelseperspektivet ivaretatt og inkludert i viktige planer og utvikling. Ulike helsefremmende tiltak på systemnivå gir folk mulighet til å ta bedre valg i hverdagen, ha kontroll over og forbedre egen helse. Et systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid kan bidra til en mer bærekraftig samfunnsutvikling.

Men hva er egentlig helse? Vi tenker mer helhetlig nå enn før, både om det og folkehelse. Ifølge WHO blir helse definert som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lidelse». Definisjonen kan tolkes forskjellig, men har blitt kritisert i og med den gjør «alle syke» ved å inkludere ordet «fullstendig». Samtidig legger den vekt på at man kan ha god helse til tross for sykdom. Et helhetlig syn vil se på mulighetene og ta utgangspunkt i forutsetningene. Det kan være med på å skifte fokuset fra hva som fører til sykdom til hvilke faktorer som gir økt velvære og dermed økt helse.

En bærekraftig helsetjeneste?

Vi hører mye om en bærekraftig helsetjeneste, men hva legger vi egentlig i det?

- Når det er snakk om innovasjon i helse- og omsorg får ofte det store folkehelse-perspektivet og påvirkningsfaktorer lite fokus. En glemmer at det er aller mest bærekraftig å unngå at folk blir pasienter, sier folkehelsekoordinator Ingvil Grytli i Molde kommune.

Grytli og folkehelsekoordinator i Kristiansund kommune, Bente Elshaug, har begge jobbet lenge og systematisk med folkehelsearbeid i kommunene. De ser et skifte, fra å tenke individ og fysisk aktivitet, kosthold og andre personlige levevaner, til helhetlig tankegang som inkluderer samfunnet generelt. Blant annet trekker de frem utenforskap, frafall i skole og utdanning som viktige fokusområder i folkehelsearbeidet. Dette er store tema med forskjellige mulige innfallsvinkler, men desto viktigere å sette inn ressurser på.

Folkehelseloven bygger på fem sentrale prinsipper: utjevne sosiale forskjeller, «helse i alt vi gjør», bærekraftig utvikling, føre-var og medvirkning. Det må legges til rette for å lage gode miljø som fremmer befolkningens helse, trivsel og livskvalitet. For å klare dette må vi jobbe tverrsektorielt og legge inn innsats tidligere enn hva man gjør i dag. Det er kanskje akkurat det som gjør folkehelse og -arbeid krevende. Det utfordrer dagens organisering, struktur og samarbeid både innad i kommunen, men også i spesialisthelsetjenesten og alt rundt.