30/03/2022 av Helseinnovasjonssenteret
Habilitering i kommunen- har vi kompetansen som trengs?
Habilitering er lite kjent for mange, men utgjør en viktig del av helse- og omsorgstjenestene. Personer med utviklingshemming har behov for høy kompetanse hos de som bistår dem. Habiliteringsfeltet må derfor ha nødvendig og tilstrekkelig kompetanse. Men både kompetanse, kontinuitet og stabilitet er utfordringer i tjenestene.
Habilitering og rehabilitering er nært beslektede begreper og noen ganger også overlappende. Mennesker som har behov for habilitering er mennesker med medfødte eller tidlig oppståtte funksjonsnedsettelser, mens rehabilitering vanligvis rettes mot tilstander som har oppstått senere i livet. Mens habilitering handler om å mestre og lære nye ferdigheter, handler rehabilitering om å gjenvinne tapte ferdigheter.
Habilitering er målrettede samarbeidsprosesser for at personer som har en funksjonsnedsetting skal utvikle funksjonsevnen og/eller mestringsevnen med sikte på størst mulig selvstendighet og livskvalitet på egne premisser. Behovet for habilitering ser man hos personer som har, eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne.
Habiliteringstjenester i kommunene
Personer kan ha behov for mange ulike former for hjelp og støtte, alt etter individuelle forskjeller, behov, funksjonsvansker og alder. Habilitering og miljøarbeid kan innebære å samhandle med personen om det meste og mange vil ha behov for habiliteringstiltak gjennom hele livet.
Habiliteringstjenestene i kommunene var før rettet hovedsakelig mot personer med utviklingshemming, mens man nå ser at det er mennesker med ulike utfordringer som har behov for habiliteringstjenester. Mange med f.eks. autisme vil kunne fungere godt på mange arenaer, men likevel kunne ha omfattende behov for støtte og «hverdagscoahing», som krever særlig kompetanse. Det psykososiale er en viktig del av habiliterings- og rehabiliteringsprosessene og oppfølging av personer innen rus og psykiatri vil også innebære habiliteringstjenester.
Tverrfaglighet
Mottakere av habiliteringstjenester er slik en svært sammensatt gruppe med ulike hjelpebehov. Det kreves derfor mange ulike faglige tilnærminger, som medisinsk, fysikalsk, sansemessig, kognitiv, sosial og psykososial tilnærming, for å kunne vurdere og tilpasse hjelpen ut fra individuelle behov. Det er derfor behov for en tverrfaglig sammensatt kompetanse i disse tjenestene. Vernepleieren har en viktig rolle og vil arbeide sammen med fysioterapeuter, ergoterapeuter, sykepleiere, logopeder, sosionomer, leger og psykologer. Tverrfaglig tilnærming gjør at tjenestene i større grad blir i stand til å møte den helheten som behovet til bruker definerer. Samhandlingskompetanse er svært viktig, og er nødvendig for å utøve koordinatorrollen. I tillegg må de som arbeider i habiliteringstjenesten mestre kommunikasjon godt. Kunnskap om tvang og makt er sentralt. For å kunne møte brukernes behov for habilitering er disse egenskapene en forutsetning.
Utfordringer i praksisfeltet
Vi spør fagansvarlig ved videreutdanning i habilitering og miljøarbeid ved Høgskolen i Molde, førsteamanuensis Emmy Elizabeth Langøy: Hvilke utfordringer vil du løfte frem?
Jeg vil trekke fram to utfordringer, sier Emmy Elizabeth Langøy.
- Den ene utfordringen er at det nå er flere personer med sammensatte hjelpebehov enn før. Senter for omsorgsforskning viser at det er vekst i brukergruppene med psykiske lidelser og stadig flere yngre har behov for hjemmetjenester. Samtidig er det et økende antall eldre med kroniske og sammensatte behov. Dette resulterer i et samlet økt behov for sammensatte helse og omsorgstjenester og deriblant habilitering. Dette komplekse behovsbildet hos brukerne vil stille krav om bred kompetanse og erfaring med tverrprofesjonelt samarbeid hos de ansatte. Siden tjenestene sliter allerede i dag med å ha nok habiliteringskompetanse i kommunehelsetjenesten, vil utfordringsbildet forsterke seg. En indikasjon på at kommunene har for lite kompetanse, viste seg gjennom et landsomfattende tilsyn med helse- og omsorgstjenestene til personer med utviklingshemming i 2016. Der ble det avdekket til dels svært alvorlige lovbrudd i 45 av 57 kommuner (Helsetilsynet, 2017).
- Dette leder oss over til den andre utfordringen, fortsetter Langøy. Nemlig den lave andelen av ansatte med utdanning i tjenestene. Over 33 prosent har ingen formell helse- og sosialfaglig utdanning og kun 28 % har høgskoleutdanning, i følge Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemmede. Dette er bekymringsverdig siden tjenestemottakerne med ulike funksjonsvansker og behov, har krav på kunnskapsbaserte og individuelt tilpassede, trygge og gode tjenester.
- For å lede det faglige arbeidet med mange med lite eller ingen formell utdanning er det enda viktigere at de høgskoleutdannede har spisset habiliteringskompetanse. Videreutdannning innen dette feltet kan gi den faglige tryggheten som gjør at man kan veilede andre og sikre et faglig nivå som er i tråd med kravene i lovverk og retningslinjer.
Behov for spisset kompetanse er ikke blitt mindre
Både i helse- og omsorgstjenestene og i skolene møter man mange med sammensatte og komplekse behov. For de ansatte oppleves det ofte krevende å skulle møte disse behovene på en god måte, og behovet for mer relevant kompetanse er absolutt til stede. Her er det viktig å etablere en sterk kobling mellom fagteori og erfaringspraksis for de som jobber i feltet. På Høgskolen i Molde er en av tilbakemeldingene fra studentene i videreutdanning i habilitering og miljøarbeid, at en sterk kobling mellom teori og praksis gir nye og nyttige verktøy for ansatte ute i tjenestene. Langøy forteller at koblingen etableres og styrkes gjennom blant annet forelesningene med eksempler fra praksis, samt refleksjonsgrupper med drøfting av anonymiserte case. Tverrprofesjonelt samarbeid vektlegges også fordi det er avgjørende for å sikre gode og koordinerte tjenester som er fleksible og tilpasset personene.
Hvor ligger mulighetene?
- Mulighetene på kort sikt ligger i mer samhandling mellom tjenestene. Både innad i samme kommune, og mellom samme type tjenesteområde i ulike kommuner. Interkommunale samarbeid og fagnettverk kan være nyttige her.
- Å bruke tid i tjenestene på å løfte faget er helt nødvendig for å sørge for at tjenesteyterne har tilstrekkelig kunnskap, en felles forståelse og jobber samstemte omkring en person. Flere med høgskoleutdanning i denne tjenesten er et viktig virkemiddel på sikt. Vernepleierens rolle i habilitering bør styrkes og formaliseres, siden de har mye av den tverrfaglige kompetansen som trengs.
- Desentraliserte utdanningsløp der man kan kombinere utdanning og praktisk arbeid vil kunne bidra til å heve kompetansen til de som allerede arbeider i tjenesten. Dette er et spesielt viktig tiltak med tanke på mangelen på arbeidskraft vi står overfor. Det kan også være noe å hente på hvordan habiliteringstjenestene i kommunen organiseres. De kommunale tjenestene bør vurdere hvordan de best mulig kan bruke den fagkompetansen de har tilgjengelig. Dette må selvsagt sees ut fra organisasjonens størrelse, tjenestenes oppbygging og hvilke øvrige ressurser man har å spille på. Men å skape faglige arenaer for kunnskapsutvikling og kompetanseheving vil være faglig lønnsomt for de fleste tjenester, avslutter Emmy Elizabeth Langøy.
Videreutdanning i habilitering og miljøarbeid ved Høgskolen i Molde tar opp nye studenter i høst. Søknadsfristen er 20 april, men evt ledige plasser kan være tilgjengelige etter fristen.
Referanser:
1. Lingås, Lars Gunnar (2005): Ansvar for likeverd. Etikk i tverrfaglig arbeid med habilitering og rehabilitering. Gyldendal Norsk Forlag AS.
2. Funksjonshemming og habilitering - Høgskolen i Molde
3. habilitering – Store medisinske leksikon (snl.no)
4. Helsedirektoratet 2018. Rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.
Vedlagt foto av førsteamanuensis ved HiM, Emmy Elizabeth Langøy.
