man walking black and white photo blurry

Gjør vi nok for å forebygge tvang?

På tross av at det er lovpålagt å forebygge tvangsbruk overfor personer med utviklingshemming, så øker den registrerte tvangsbruken hvert eneste år. Vernepleier Ingrid Krohn Aasgård (Helse Møre og Romsdal HF) og professor Atle Ødegård (HiM og Helseinnovasjonssenteret) skriver om økt bruk av tvang i denne kronikken, som nylig ble publisert i Tidens Krav og Romsdals Budstikke. 

Mennesker med utviklingshemming er en særlig sårbar gruppe, og mange har behov for helse- og omsorgstjenester gjennom hele livet. For noen er det vanskelig å si fra dersom noe ikke er som det skal. Dette gjør også at det kan være vanskelig å oppdage svikt i tjenestene. Det registreres stadig mer bruk av tvang overfor personer med utviklingshemming. Da er det underlig at det ikke skjer mer for å utvikle tjenestene overfor denne målgruppen.

 

Enkelte personer med utviklingshemming kan ha en spesielt krevende atferd som utfordrer omgivelsene. Utfordrende atferd i denne sammenhengen kan innebære materielle ødeleggelser, selvskading eller utagering rettet mot andre. Årsakene til slik atferd kan være mange, og er ofte sammensatte: fysisk sykdom, smerter, psykisk lidelse, kommunikasjonsvansker, vansker med å regulere egne følelser, overbelastning, understimulering og andre udekkede behov.

 

Det kan synes som om svaret på dette i en del tilfeller er bruk av tvang. Ifølge lovverket er tvang alle tiltak tjenestemottaker motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang. Dette kan for eksempel være alt fra døralarm til bruk av skjerming.

 

For å ivareta personer med utviklingshemming sin rettssikkerhet og hindre vilkårlig bruk av tvangstiltak, ble lovbestemmelser som regulerer bruken av tvang vedtatt for over 20 år siden. Disse lovbestemmelsene finnes i dag i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9. Til tross for lovens tydelige formål om å forebygge tvang, registreres det stadig mer bruk av tvang overfor personer med utviklingshemming. Helsetilsynets årsrapporter viser at det har vært en årlig økning i antall vedtak siden lovregulering ble innført. Økningen kan skyldes at allerede pågående tvangsbruk nå dokumenteres i større grad, men antallet tvangsvedtak er uansett urovekkende. Det er viktig å huske at bak tallene er det enkeltmennesker som utsettes for tvangstiltak i sine egne hjem. 

 

Både forskning og enkeltpersoners fortellinger viser at det å bli utsatt for tvang oppleves som svært belastende. Dette understreker viktigheten av å forebygge og dermed forsøke å redusere bruken av tvang i helse- og omsorgstjenestene. En viktig vei å gå er finne ut mer om bruken av tvang, herunder begrunnelsene for bruk av tvang og hvilket forebyggende arbeid og andre tiltak som har vært forsøkt. Dette kan gi oss økt forståelse for situasjonen og forhåpentligvis også innspill til andre løsninger til det beste for brukerne. 

 

Vi gjennomførte en studie der vi gikk gjennom et utvalg saksdokumenter tilknyttet vedtak om bruk av tvang etter Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Hensikten med studien var å få innsikt i saker der det ble benyttet fysiske tvangstiltak i møte med utfordrende atferd for å fremskaffe kunnskap om hva som gjøres for å forebygge tvang.

 

Funnene fra studien viste at det er svakheter og mangler med hensyn til forebyggende arbeid. For eksempel fant vi få beskrivelser av primærforebyggende tiltak som har til hensikt å hindre at den utfordrende atferden utvikles.

 

Hvordan hadde situasjonen for brukerne sett ut dersom det virkelig ble satset på primærforebyggende tiltak? Primærforebyggende tiltak i denne sammenhengen handler om å tilrettelegge miljøet for å forhindre at atferden oppstår. Oppmerksomheten rettes i stedet mot å oppnå velvære, positiv atferd, mestring og deltakelse.

 

Vår erfaring er at svært mange som arbeider med personer med utviklingshemming gjør en fantastisk jobb – hver eneste dag. Vi drister oss likevel til å spørre om det kan være slik at praksisfeltet, som en helhet, ikke har utviklet seg i samsvar med intensjonen bak lovreguleringen som kom for 20 år siden. Hvorfor ser vi fortsatt så mange tvangstiltak som vi gjør? Er det for lite faglig kompetanse i tjenestene? Er det for lite ressurser som for eksempel bemanning og tid til tverrprofesjonelle fagmøter? Legger profesjonsutdanningene nok vekt på undervisning om den aktuelle målgruppen og forebyggende arbeid?

 

Samlet mener vi at det er behov for å utvide vår kunnskap gjennom økt grad av refleksjon over eksisterende praksis og mer forskning på feltet. Det vi fant kan også tyde på at primærforebyggende tiltak bør vektlegges i større grad overfor denne brukergruppen. Dette medfører at vi må tenke nytt om innhold i og organisering av tjenestene. Samarbeid mellom alle involverte aktører vil være viktig for å kunne gi den enkelte et helhetlig tilbud. Dette kan virke selvsagt, men vi vet at det er vanskeligere å få til i praksis enn i teorien!

 

Og videre – hvilke andre løsninger hadde kommet til syne dersom for eksempel personen selv eller pårørende i større grad ble involvert i utformingen av tjenestene – altså reell brukermedvirkning?

 

Ikke minst må vi tenke nytt om hva som er lovpålagte tjenester.  Å forebygge bruk av tvang er en lovpålagt oppgave.

 

Illustrasjonsfoto: Jon Strype

0 0